“Første forsøk i kjærleik”

Nå nærmer våren seg med stormskritt, og det er på tide med nye forfriskende bøker. Om ikke forfriskende så kanskje litt fornyende. Etter en lang vinter som ser ut til å aldri å ville ta slutt, trengs nye impulser for å bla om til neste årstid. I det siste har jeg nok en gang funnet tilbake til min leserglede, og jeg har begravd meg i bøker og litterære tekster. Men ikke før idag har jeg endelig avsluttet den perfekte åpningen på vårens bok-semester, noe som gjør at jeg endelig kan dele an av tidenes vakreste bokopplevelser.

I Haruki Murakamis kanskje mest kjente bok, Norwegian Wood, sitter en 37 år gammel   Toru Watanabe på et fly over flyplassen i Hamburg, Tyskland. Under landingen strømmer  en coverlåt av Norwegian Wood ut fra høytalerne. Toru sklir tilbake i tid og gjenopplever sin prøvende tid som student i Tokyo i 1969. Hans udefinerbare forhold til søte innesluttede Naoko, hans lange ensomme netter med wisky og platespilleren, og ikke minst Midori, den fargerike lille ildsjelen som er forelsket i ham. I denne boken er det ikke mange karakterer å holde orden på, men det er derimot veldig få karakterer som man på lik linje med Toru, må prøve å lese  for å forstå alle sider ved historien.

Denne boken er like trist som den er vakker. Forfatter Frode Grytten skrev en kommentar om boken, “Første forsøk i kjærleik”, der han beskriver nøyaktig hva denne boken gir deg.

“Sjølv snakkar den japanske forfattaren Haruki Murakami ugjerne om eigne bøker. Han blir blass som eit gammalt polaroidbilde når han skal tolke sitt litterære univers. Like greitt. Vi kan lese han, vi treng ikkje dissekere han. Og med Norwegian Wood tar Murakami oss med til ein stad vi alle har vore eller vil hamne ein gong: Første forsøk i kjærleik. Der vi famlar, lengtar, jublar, deppar, grin og ler.”

Filmen Norwegian Wood har permiere 18. mars, og er den første av Murakamis bøker som han har tillatt å lage til film. Jeg anbefaler fortsatt på det sterkeste å få den fantastiske bokopplevelsen først.

God fredag !

Spontanitetspropaganda for trette hjerner

Klokken er mye, dagen er borte og kvelden er kort. Kroppen beveger seg som en lydløs marionette og følger hodets kommandoer. Problemet er at hodet er i dvale, så hvem kommer egentlig kommandoene fra? Egentlig kommer det ingen som sier beveg føttene, snu på hodet og le når noe er morsomt. Hjernen går på rutiner og vaner, den går på replay og spiller bare på det du har hørt, sett og gjort før. Tenk så utrolig kjedelig. Selv når hjernen er på sitt beste, hvorfor har ikke alle tilnærmede normale folk en liten tvist, en liten feil, et lite hakk et sted, som gjør at vi kan få en ny vri.

Tenk så morsomt hvis man har en diskusjon om finanskrisen, så begynner plutselig mannen som har ordet å snakke om flekken på kjøkkengulvet hjemme. Eller tar en liten hula-dans på arbeidsbordet. Tenk hvis alle kunne vært spontane ved et uhell av og til, slik at de som ikke har det i seg, og kan få en sjanse til å slå ut håret. Hvis en person kommer med en god kommentar eller bevegelse, så tenker jeg: Hvorfor starter vi ikke en liten spontan-musikal her på bussen? Alt ligger til rette, men ingen er gale nok eller har det lille hakket i hjernen som skal til for å gjøre det mulig å gjennomføre.

Over  til dagens bok som egentlig ikke har noe med spontanitet å gjøre. Hvis hjernen er sliten og går på autopilot, så har jeg en liten lett bok som lar deg tenke mens du leser, men den lar deg og slippe tankene etter du er ferdig. En herlig, men trist bok av John Steinbeck. “Perlen” kom ut i 1947, og inkluderer faktisk en perle. Noe som er herlig med Steinbecks bøker er at han skriver det slik det er, ikke noe om og men. Boken handler om en liten fattig familie på tre, far, mor og barn, som bor på Californiakysten. En dag blir barnet stukket av en skorpion og blir forferdelig syk. De to foreldrene har ingen penger og legen vil ikke ta imot dem, så faren reiser ut i båten sin for å lete etter perler. Jakten på perlen er ingenting i forhold til hvilke konsekvenser en perle tyydeligvis fører med seg.

Start hjernen og les et par kapittel. Kjenn på historien, følelsene og skildringene. Så kan du skrue den av igjen, og vite at det lille oppegående øyeblikket var verdt det.

God onsdag!

Pust i bakken

…………………Pust….

Helgen er slutt, mandagen nærmer seg med raske skritt, men jeg skal fortsatt dele ut min søndagshvile. I teorien så har alle sin egen personlige måte for hvile. Noen tar seg en tur på kino, andre tar seg en reperasjonspils, mens noen av oss sover faktisk. Vi sover til det ikke går an å sove lengre. Det som er morsomt er at man faktisk sover ut energien, man dreper den med søvn. Vi er energidrepende sovevesener som tror at søndagshvilen skal forberede oss for mandagens knusende realitet. Det vi kan gjøre er å manne oss opp til krigen mot hverdagen, finne trøstende ord og lekende filosofier som kan drive oss videre. Noe som kan være bærebjelken enhver sliten liten sjel trenger for å løfte bustehodet av puten når alarmen går tidlig mandagsmorgen.

Kveldens lille bok bør kunne lære selv den tørreste stivpinne kunsten å slappe av. John Steinbecks Tortilla Flat, eller på norsk Dagdrivergjengen, er en utrolig bedagelig bok. Boken dreier seg om livet til Danny og hans venner på Californiakysten nær byen Monterney. Danny og vennene hans er noen slasker for å si det mildt, de sover i veikanter og aner nesten ikke hva hygiene er. En tanke som går igjen i alle sammen, er hvordan de kan skaffe vin. Hvem har penger, hvem har vin, og hvordan skal de få tak i den? En dag arver Danny to hus fra bestefaren sin og hans status blir opphøyet til en respektert mann. Kompliksajoner, morsomme situasjoner og irriterende avslappende stemninger daler ut av boken mens du leser de lette setningene og føler deres behagelige effekt.

Mandagen er ikke en reel fiende, vi går ut ifra at den kjemper mot oss, men det er vi som tar virkeligheten for seriøst.  Start på boken, kjenn at skuldrene senkes, pusten blir roligere, og flyt avgårde. Mandagen kommer tidsnok, det er bare å forberede seg på den med en litt mer avslappet mine.

God søndag!